Gartnere rotkutte stiklinger på forskjellige måter. Det er imidlertid umulig å tydelig si hvilken som er best uten en nøyaktig sammenligning. Det foreslåtte eksperimentet lar oss evaluere rotingen av stiklinger plantet ved hjelp av forskjellige teknologier for å forstå hvilken metode som er bedre.
Alle stiklinger i forsøket er forberedt før spiring. Et ferskt kutt er laget på dem nedenfor. Under første knutepunkt strippes barken et par steder ned til det grønne kambiet.
Det er gjennom disse skadene at nye røtter vil begynne å dukke opp. De tilberedte stiklingene under den første noden smøres med en børste dyppet i et preparat med veksthormon. Deres øvre del er dyppet i parafin slik at de ikke tørker ut.
1. Roting i små potter
Ved å bruke denne metoden plantes stiklinger i en potte. Dette lar deg senere, etter rotfesting, trekke dem ut sammen med jorda og plante dem på et nytt sted, med minimal skade på røttene. Når de transplanteres, vil de så å si være i en kokong av vedheftet substrat, så det vil ikke være mye stress for dem.
Ulempen med denne metoden er at du ikke kan se om røttene utvikler seg i potten eller ikke. Et skudd kan godt dukke opp på stiklingen, men det vil ikke være røtter.En annen vanskelighet er at det er vanskelig å kontrollere jordfuktigheten. Det er viktig å ikke holde jorden konstant våt slik at planten ikke råtner.
Stiklinger i potter er dekket med film eller en gjennomsiktig pose. På denne måten vil ikke den utstikkende delen tørke ut fra tørr luft. I tillegg holder den en mer eller mindre konstant temperatur inne.
2. Roting i jord med sand i store potter
Den andre metoden innebærer å tilberede en lett jordblanding.
Til dette formål brukes kjøpt næringsjord med tilsetning av sand. Forskjellen fra den første metoden ligger nettopp i jorda. Dette er ikke en tung, tett jord, der det dannes en sump når vann tilføres, men et lett underlag som blir moderat fuktig ved vanning. Overflødig vann slipper lett ut av den. Planter som bruker denne metoden plantes i større potter for sammenligning. De er også dekket med en pose eller plastflaske uten bunn.
Som en del av forsøket ble stiklinger plantet i potter med lett jord plassert ute i skyggen. Som et resultat, etter en måned under de kjølige nattforholdene, utviklet de fortsatt ikke røtter. Kuttene i bunnen av stiklingene grodde. Røttene begynte å dukke opp først etter en og en halv måned.
3. Pre-rooting i beholdere med kokosfiber
Denne metoden innebærer å plante stiklingene liggende i beholdere fylt med våt kokos. Det viser tydelig når underlaget må fuktes, siden det blir lettere etter hvert som det tørker. Som en del av forsøket plasseres beholderne i et rom hvor temperaturen er stabil uten kalde temperaturer om natten.
Siden beholderne har lokk, er de varme nok og konstant fuktighet opprettholdes. På grunn av dette, etter 1,5-2 måneder, hadde stiklingene plantet ved hjelp av denne metoden de største røttene.
4. Røtter i åpen mark
Dette er den billigste måten. Borekaksen stikkes rett og slett ned i bakken, lener seg på rad, skyggelegges og vannes. Du må vanne dem oftere, siden vannet har et sted å gå. Men denne metoden kan plante et stort antall stiklinger. En annen fordel med metoden er at det ikke er behov for å herde frøplantene. De vokser uten en kuppel som opprettholder stabil luftfuktighet og reduserer plutselige temperaturendringer. Plantene blir umiddelbart vant til gaten.
Hvilken metode viste seg å være den mest effektive?
I følge resultatene fra forsøket gir kokosfiber det beste rotresultatet, forutsatt at beholderne er innendørs. I den utvikles røttene til stiklingene raskest og blir sterke. Så, ikke overraskende, i henhold til prosentandelen av overlevende stiklinger til tørkede, er det en metode for å plante i åpen mark. Rooting i potter er mindre effektivt. Mange planter dør på grunn av forsuring av jorda, så vel som etter en endring i forholdene fra å fjerne kuppelen fra filmen eller flasken.
