Nå på Internett kan du finne et stort antall kretser av forskjellige forsterkere på mikrokretser, hovedsakelig TDA-serien. De har ganske gode egenskaper, god effektivitet og er ikke så dyre, og det er derfor de er så populære. På bakgrunn av deres bakgrunn forblir transistorforsterkere, som, selv om de er vanskelige å sette opp, ikke mindre interessante, ufortjent glemt.
Forsterkerkrets
I denne artikkelen vil vi se på prosessen med å sette sammen en veldig uvanlig forsterker, som opererer i klasse "A" og inneholder bare 4 transistorer. Denne ordningen ble utviklet tilbake i 1969 av den engelske ingeniøren John Linsley Hood; til tross for sin høye alder, er den fortsatt relevant den dag i dag.
I motsetning til forsterkere på mikrokretser, krever transistorforsterkere nøye tuning og valg av transistorer. Denne ordningen er intet unntak, selv om den ser ekstremt enkel ut. Transistor VT1 – inngang, PNP-struktur. Du kan eksperimentere med forskjellige PNP-transistorer med lav effekt, inkludert germanium, for eksempel MP42.Transistorer som 2N3906, BC212, BC546, KT361 har vist seg godt i denne kretsen som VT1. Transistor VT2 - NPN-strukturer, middels eller lav effekt, KT801, KT630, KT602, 2N697, BD139, 2SC5707, 2SD2165 er egnet her. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot utgangstransistorene VT3 og VT4, eller rettere sagt, deres forsterkning. KT805, 2SC5200, 2N3055, 2SC5198 er godt egnet her. Du må velge to identiske transistorer med forsterkningen så nærme som mulig, og den skal være mer enn 120. Hvis forsterkningen til utgangstransistorene er mindre enn 120, må du sette en transistor med høy forsterkning (300 eller mer) ) i førerstadiet (VT2).
Valg av forsterkerklassifiseringer
Noen karakterer i diagrammet er valgt basert på kretsforsyningsspenningen og lastmotstanden; noen mulige alternativer er vist i tabellen:
Det anbefales ikke å øke forsyningsspenningen over 40 volt; utgangstransistorene kan svikte. Et trekk ved klasse A-forsterkere er en stor hvilestrøm, og følgelig sterk oppvarming av transistorene. Med en forsyningsspenning på for eksempel 20 volt og en hvilestrøm på 1,5 ampere, forbruker forsterkeren 30 watt, uavhengig av om det tilføres et signal til dens inngang eller ikke. Samtidig vil 15 watt varme spres på hver av utgangstransistorene, og dette er kraften til en liten loddebolt! Derfor må transistorene VT3 og VT4 installeres på en stor radiator ved bruk av termisk pasta.
Denne forsterkeren er utsatt for selveksitasjon, så en Zobel-krets er installert på utgangen: en 10 Ohm motstand og en 100 nF kondensator koblet i serie mellom jord og fellespunktet til utgangstransistorene (denne kretsen er vist som en stiplet linje i diagrammet).
Når du først slår på forsterkeren, må du slå på et amperemeter for å overvåke hvilestrømmen. Inntil utgangstransistorene varmes opp til driftstemperatur, kan den flyte litt, dette er ganske normalt. Også, når du slår den på for første gang, må du måle spenningen mellom fellespunktet til utgangstransistorene (kollektor VT4 og emitter VT3) og jord, det skal være halvparten av forsyningsspenningen der. Hvis spenningen er forskjellig opp eller ned, må du vri trimmemotstanden R2.
Forsterkerkort:
Brettet er laget etter LUT-metoden.
Forsterker jeg har bygget
Noen få ord om kondensatorer, inngang og utgang. Kapasitansen til inngangskondensatoren i diagrammet er indikert som 0,1 µF, men en slik kapasitans er ikke nok. En filmkondensator med en kapasitet på 0,68 - 1 μF bør brukes som inngang, ellers er en uønsket cutoff av lave frekvenser mulig. Utgangskondensatoren C5 bør settes til en spenning som ikke er mindre enn forsyningsspenningen, du bør heller ikke være grådig med kapasitansen.
Fordelen med kretsen til denne forsterkeren er at den ikke utgjør noen fare for høyttalerne i det akustiske systemet, fordi høyttaleren er koblet til gjennom en koblingskondensator (C5), betyr dette at hvis det oppstår en konstant spenning på utgangen, f.eks. for eksempel, når forsterkeren svikter, vil høyttaleren forbli intakt, tross alt vil kondensatoren ikke tillate DC-spenning å passere gjennom.
