Så, midten av sommeren viste seg å være kald og regnfull, og det så ut til at en alvorlig trussel hang over innhøstingen: druene vokste ikke, ble ikke røde, det var tydelig at de ikke hadde det bra under slike forhold. Men august korrigerte alt, temperaturen holdt seg igjen på 25 grader Celsius og over, druene våknet til liv, begynte å vokse, ble raskt røde, fikk sukkerinnhold, og i begynnelsen av september var de nesten klare for høsting og bearbeiding.
Druer til vin
Druene som vi skal lage vin av heter "Isabella", den er rød, med frø inni.Denne sorten er upretensiøs under dyrking, krever ikke ly for vinteren, og er motstandsdyktig mot ulike typer drueinfeksjoner og sykdommer, som muggsopp. Smaken er gjennomsnittlig, og kan selvfølgelig ikke sammenlignes med butikkkjøpte eller sørlige Krim-varianter, men hvis den rekker å modnes, som i år, er den fortsatt veldig velsmakende. I år spiste jeg bokstavelig talt for mye av det, jeg husker aldri dette før, og jeg har dyrket druer i seks år nå. Det var så mange druer i år at du ikke kunne spise dem alle, så de måtte samles, bearbeides og lages til vin.
Lyrisk digresjon: Jeg tørket omtrent en bøtte med druer i en elektrisk tørketrommel for tørket frukt, og forsynte meg dermed med en deilig kompott for den lange vinteren. Disse druene egner seg ikke til å lage syltetøy eller rosiner på grunn av det store antallet frø.
Lage hjemmelaget vin
For å tilberede hjemmelaget vin trenger vi minst to plastfat med en kapasitet på 30 til 50 liter. Antall fat avhenger av druene som ble samlet inn, i mitt tilfelle var fire fat nok, men ett fat skal være tomt, siden du under vinfremstillingsprosessen må overføre vinmosen fra ett fat til et annet én gang. Så vi legger de innsamlede druene i en tønne til toppen, tar en bærknuser, i mitt tilfelle er det en treklubbe på omtrent en meter lang, og knuser bærene på samme måte som vi tilbereder potetmos, til de er alle nedsenket i druejuice.
Bærene vil krympe til omtrent halvparten, etter dette må du legge til druer i fatet, mose dem igjen, og etterlate omtrent femten centimeter til toppen av fatet, siden når gjæringsprosessen begynner, vil bærmassen begynne å stige, og hvis du forlater en liten avstand, vil det verdifulle produktet begynne å helle ut av fat direkte på gulvet. Det er synd!
Vi lukker fatene med lokk, som selges komplett med fatene. Vi legger fatene med knuste bær i en kjølig kjeller. Anbefalt temperatur for gjæring av vin bør være mellom 16 og 22 grader Celsius. På den andre eller tredje dagen begynner gjæringsprosessen; den vil være synlig visuelt i form av rødt skum på overflaten av de knuste bærene.
Dessuten, hvis du åpner fatet, vil du lukte gjæringen, de første tonene av den unge vinen din og karbondioksid, som ser ut til å være luktfri, men det treffer nesen, bare hold deg fast.
Deretter lar vi fatet (eller flere fat) være i fred i to uker. I løpet av denne tiden vil bærene gjære, myke, flyte og begynne å frigjøre juice lett. Til avtalt tid går vi ned i kjelleren, tar ut en presse for å presse juice og installerer den omtrent som på bildet.
I begynnelsen av vinproduksjonsaktiviteten min klarte jeg meg uten en slik presse, ved å bruke en klutpresse med gasbind: vi legger druekake i midten av fille, vrir den, elter den, presser den, klemmer ut ren juice, alle frøene , kvister og annet avfall forblir inne. Prosessen er vanskelig og lang, så jeg kjøpte meg en spesiell liten presse, som jeg anbefaler deg å gjøre.
Ved å vri pressespaken med klokken frigjøres ren saft fra bærblandingen, mens den tørre fruktkjøttet blir værende inne i nettet. Nå trenger vi en ren tønne, som jeg nevnte tidligere.
Vi heller den rene saften, som vi fra nå av ikke vil kalle vin, men allerede vinmost, i en ren tom tønne. Vi legger avfallet i en bøtte, og kaster det deretter i komposthaugen. Etter å ha behandlet ett trettifem-liters fat, ble det oppnådd omtrent en bøtte med avfall (ti liter) og 20-25 liter vinmost.
Det er tilrådelig, men etter min erfaring ikke nødvendig, å tilsette ytterligere ti liter vørter i denne fatet, siden denne luftoksygenputen skader smaken av vinen, og tilstedeværelsen av oksygen kan provosere dannelsen av eddik fra vinen. På dette stadiet kan du tilsette sukker til den tilberedte mosten etter din smak, for i vår region er druene fortsatt ikke søte nok til å oppnå en viss vinstyrke eller en søt-halvsøt smak. Men det avhenger av smakspreferansene dine, hvis du liker en svak grad og sur smak, for eksempel "brut", trenger du ikke tilsette sukker. Etter tilsetning av sukker vil gjæringsprosessen begynne med fornyet kraft.
Vi lar vinmosen gjære i kjelleren i ytterligere to til tre måneder, i desember skal vinen være klar, hell den på flasker, krukker, forsegl den tett, åpen vin kan bli ødelagt, lukket vin kan lagres i årevis, smak fra år til år. Søte og halvsøte viner lagres lengre og bedre enn tørre, sukker er et ekstra konserveringsmiddel, og søte viner er vanligvis 1-3 grader sterkere i alkoholinnhold, noe som heller ikke er uviktig.
Jeg vil gjerne si noen flere ord om vannborgen.
I dette tilfellet er det laget et hull i lokket på fatet, et plastrør er tett satt inn i det, som igjen settes inn i en krukke med vann. Fermenteringsgasser forlater tønnen gjennom dette røret, og luft utenfra kommer ikke inn i tønnen, siden vann fra krukken ikke slipper luft inn i røret.Ofte hjemme lager folk lignende luftlåser av gummi- eller latekshansker; driftsprinsippet er det samme; overtrykk kan slippe ut fra innsiden, men ingenting kommer inn. Dette er nødvendig for at vinen ikke skal bli til eddik; hvis det er temperaturer over 20 grader Celsius, og det er fri tilgang til oksygen, vil eddikbakteriene beseire vinbakteriene, og vørteren vil gå tapt, eller du vil ha et helt fat med drueeddik. Noen ganger lager jeg en lås, noen ganger gjør jeg det ikke, men tønnen må lukkes med et lokk, ikke veldig tett, slik at overflødig gass kan unnslippe fra innsiden.
Det ser ut til å være alt. Ha et godt nyttår med din egen hjemmelagde ungvin!
